Michael vs. Cecilie

Jeg så This is it i går. Smilte fra øre til øre i to timer, og ble nesten litt sliten av det. Jeg er dypt imponert over hele opplegget, over alt arbeidet som legges til grunn, over perfeksjonismen som gjennomsyrer hele prosjektet. Kort sagt, ganske så imponert. Michael Jackson var en artist uten sidestykke, og en danser og rytmisk aktør det ikke finnes mange likemenn til.

Dessverre så klarer ikke jeg å sitte på kino og legge tankene igjen hjemme. Dessverre klarer ikke jeg å bli inspirert uten å la inspirasjonen ta helt overhånd. Jeg presterte selvfølgelig å begynne å sammenlikne meg selv med selveste Michael. Det er ikke noe man nødvendigvis kommer så godt ut av. Jeg har heldigvis den evnen til å snu situasjoner til min fordel, og la derfor til et par faktorer i sammenlikningen som Jackson er dømt til å mislykkes på.

I rangeringen er 5 høyeste og beste resultat, 0 er det motsatte. Her er resultatet:

Sangstemme (Michael 5, Cecilie 3): Michael er en helt og en helgen på området, med et spekter på stemmen som faktisk er ganske fascinerende. Cecilie får pluss for gener og at hun faktisk har sunget i kor, minus for spekteret på stemmen og generell utførelse.

Rytme (Michael 5, Cecilie 2): Ingen tvil om at dette er feigt parti. Michael er en danser i verdensklasse med rytmer som faktisk er ganske sinnsyke. Intet å trekke ned på her heller. Cecilie får sterkt trekk for mangelen på rytme. Pluss for at hun faktisk prøver og vet å sette pris på gode dansere.

Perfeksjonisme (Michael 5, Cecilie 4): Her er vi ganske like. Cecilie får trekk for at hun ikke er fanatiker på feltet, hvilket hun tror Michael faktisk var.

Livsgnist (Michael 0, Cecilie 5): Nok en gang ganske feigt. Men enkelte grep måtte tas for å gå fra dette med æren i behold. Michael får her et trekk som det ikke er nødvendig å utdype. Cecilie får pluss for gjennomgående store porsjoner med livsgnist.

Nese (Michael 2, Cecilie 3): Michael for pluss for eksistens, men minus for størrelse, sannsynlig funksjon og generelt utseende. Cecilie får trekk for størrelse hun også, (om enn på den andre enden av skalaen). Hun får derimot pluss for funksjon og styrke.

Økonomi (Michael 3, Cecilie 3): Nok et likt felt. Michael får pluss for at han hadde evnen til å sope sammen enorme mengder riksdaler. Han trekkes for evnen til å bruke opp enorme mengder riksdaler på tilsynelatende tull. Cecilie får trekk for at hun faktisk ikke har noen stor konto, og derav tydelig ikke evnen til å skaffe seg massemasse penger. Hun får pluss for at hun klarer seg veldig fint på det lille hun har.

Resultat: Michael 20 av 30. Cecilie 20 av 30. Dette er jeg veldig fornøyd med, og ser ingen nødvendighet for å utdype det noe videre:)

Den obligatoriske angsten

Hver høst og hver vår blir studenter rammet av Den Store Eksamensangsten. Den skal ikke spøkes med. Enkelte blir så hardt rammet at de ikke klarer å samle seg nok til å prestere når det gjelder som mest. Andre seiler gjennom uten så mye som å tenke over den mulige angstfaren. Det er urettferdig, men urettferdighet er ikke noe nytt.

Jeg har hittil holdt all form for angst i sjakk. Jeg har ikke blitt blitt vimsete og sutrete når eksamen nærmer seg, ei heller fått noen stor form for prestasjonsnerver. Jeg har helt enkelt tenkt at eksamen er faktisk ikke et spørsmål om liv og død. Jeg har også trøstet meg selv med at skulle resultatet ikke svare til forventningene, så er det alltids en god mulighet for å ta opp faget og søke lykken igjen. Nå er derimot denne positiviteten litt mindre positiv. Jeg prøver å se på det som et tegn på at jeg er blitt realist med årene. Men dessverre er jeg blitt nødt til å innse at jeg er preget av angst. Vond, gammel angst.

Det å grave sin egen grav er vel kjent. Jeg trur kanskje det er noe slikt jeg kan ha gjort. Med viten og vilje riktignok. Jeg har levd det glade studentliv, hvilket jeg er strålende fornøyd med, men straffes nå fordi jeg ikke er så langt inni bøkene som jeg tenkte jeg skulle være. Da kommer angsten. Ikke fordi jeg ikke trur jeg klarer det. For jeg trur faktisk at jeg klarer det. Men enn om jeg ikke klarer det så bra som jeg tenkte jeg skulle? Enn om mine fantastisk gode ideer til bacheloroppgaven viser seg å kanskje ikke være såååå fantastiske? Enn om jeg glemmer at jeg faktisk liker å skrive og tenker at alt bare er forferdelig om 10 dager når innleveringsfristen nærmer seg VELDIG? Det er slike tanker jeg sliter med i disse angstdager, og det er ikke tanker jeg liker. Mest fordi jeg ikke er vant til dem og dermed ikke vet helt hvordan jeg best skal bli kvitt dem. Å forsyne pc'en sin med kaffe er neppe riktige middel (noe som faktisk er blitt gjort, og fylte angstglasset mitt nesten til kanten. Heldigvis viser det seg at min flotte pc, Sophie, faktisk syns kaffe er ganske godt; hun fungerer som bare det).

Jeg uttrykker med dette en beklagelse og min takknemlighet til de som har prøvd å berolige meg idag. Det har faktisk fungert til en viss grad (jeg bruker tross alt tid på å blogge nå), og jeg regner meg at slike angstpregede dager ikke vil gjenta seg med det første. Innser at dette er mest ønsketenkning. Det er da lov å ønske seg.

God stemning og Vertskapet- 09

Jeg har hatt den første søsterkvelden på veldig veldig veldig veldig lenge. Det fører fort til akkurat nok inspirasjon til et blogginnlegg. Og med utgangspunkt i en flott leder jeg leste i bladet MANN i går, kommer det første blogginnlegget på nesten en måned. Først må jeg sitere/ skrive av deler av lederen (innser selv at det er med en viss fare for plagiatbeskyldninger jeg gjør dette, men det er faktisk en risiko jeg er villig til å ta. Jeg mener inspirasjon er noe man bør dele):

Jakten på "The Perfect Moment"- Erlend Haugen

Perfect Moment er et filmproduksjonsselskap som fokuserer på mennesker som forfølger drømmer, som vier livet sitt til jakten på "The Perfect Moment"- der man leker i elementene, utfordrer dem og mestrer dem. Det handler om ski og store fjell, hav og store bølger eller om å fly gjennom lufta som en ørn. Det handler om sport som ikke er organisert gjennom konkurranser og idrettslag - men av enkeltmenneskets jakt på sterke opplevelser der reglene ofte brytes.

Snart kommer Perfect Moments film "Instant" til landets kinoer. (...) Her får du se noen av verdens beste surfere i aksjon på noen av Stillehavets mest fryktinngytende bølger, og du kan observere noen av verdens mest fryktløse fallskjermhoppere.

Så hvorfor skal du bry deg om det mange vil kalle total galskap og lek med liv? Fordi det antageligvis kan inspirere deg til å bruke mer tid på å se etter de gode opplevelsene. Det trenger ikke nødvendigvis være med ski på beina eller hengende i en fallskjerm. Det handler nemlig ikke om hva slags bil du kjører, hva slags leilighet du bor i, eller hva slags ting du omgir deg med. Du kan ikke kjøpe deg et perfekt øyeblikk, og et "Perfect Moment" blir sjelden helt perfekt hvis du ikke deler det med andre.
(...)
For sist, men ikke minst, handler det om å komme seg ut! Ikke jobb deg så sliten i løpet av uka at du knapt nok orker å gå på 7-Eleven lørdag formiddag for å kjøpe frokost. Bygg opp overskudd, og bruk det på aktiviteter du synes er gøy. Det er sunt for kropp og sjel (...).

Som den gode Vertinne jeg er, drar jeg selvfølgelig flere paralleller fra dette og til livet i Vertskapet. Å være en del av Vertskapet er en form for ekstremsport. Vi har vært på jakt etter gode opplevelser der reglene brytes. Vi har funnet opplevelser og brutt regler. Vi har også fulgt en del regler og hatt det veldig gøy allikevel. Og dette har vi bygd opp overskudd ut i fra. Overskuddet kommer i form av gode minner, etter at dagen-derpå er glemt og det intense underskuddet som naturligvis må komme før overskuddet har gitt seg. Vi har hatt en del perfekte øyeblikk som vi har delt med ganske mange andre. Og om vi ikke har funnet noen store bølger, så har vi da hvert fall drevet med diverse aktiviterer i en stor dal, hvilket jeg ser på som en god andreplass.

Kort sagt:

Dette var akkurat det jeg trengte i dag, første dagen jeg har måttet innse at det er ikke flere UKA- aktiviteter å se frem til. Nå venter den harde hverdagen, og eksamen skal bestås om en liten drøy måned. Heldigvis har jeg lært meg på forhånd hvordan man fikser god stemning!

Svar på tiltale

Jeg har fått kritikk av lillebror i helgen. Han sa noe sånt som at det aldri skjer noe på bloggen min lenger. Han har jo selvfølgelig helt rett, og jeg gjør herved noe med problemet:)

Som noen sikkert skjønte allerede i første setning, så har jeg hatt besøk av bror denne helgen. Har faktisk nesten akkurat satt han på toget, og det er tomt og kjedelig i leiligheten. Er fint med besøk. Noe av det jeg liker best med besøk, annet enn å få masse koselige familieklemmer, er at det blir offisielt erklært unntakstilstand. Ikke det minste forsøk på å studere er aktuelt i løpet av helgen. Jeg legger bøkene bort for et par dager med veldig god samvittighet. Det er flott. Men at han nå har dratt betyr jo dessverre at bøkene må frem igjen. Det må også motivasjonen. Skal lete etter den etterpå, må bare skrive litt først;)

Vi var på stand- up med Dagvinn Lyngbø i går ("vi" er i denne sammenheng Patrick, Stein, Renate, Kjetil og Isabel, Alexander og Ann- Mari, Nicolai og Cecilie). Det anbefales på det absolutt sterkeste. Det er utrolig når man er sliten av å le etter et kvarter, og showet varer i én og en halv time. Ansiktet er fremdeles litt stivt faktisk. Jeg lo til krampa tok meg, til munnen lagde lyder jeg ikke var klar over at den kunne, til tårene trillet og mascaraen forsvant. Vanvittig bra bruk av en ellers ganske vanlig septemberlørdag med køer utenfor hvert eneste utested og fulle mennesker i alle gater. Lyngbø er et bedre alternativ vil jeg tørre å si. For deres del har jeg selvfølgelig mest lyst til å skrive det jeg husker av showet her, for å spre glede og den slags. Men jeg unner dere heller å bestille billetter og oppleve det hele live. Evolusjon!

Jeg har i tillegg nok en gang fått optimismen og troen på fremtiden tilbake etter en litt for spennende valgkamp og et litt for spennende valg. Jeg satt med magevondt å fulgte med, mens hodet lagde bilder av en viss Sandberg som utenriksminister. Skulle likt å se det borgerlige alternativet finne en bedre utenriksminister enn Støre. Jeg tror nemlig ikke at det finnes. Måtte han leve evig:) Jeg kan jo fortelle at jeg faktisk slo av en prat med selveste da han var på Samfundet for et par uker siden. Han lovte å gjøre klart skrivebordet sitt til meg:) Jeg er mer enn fornøyd!

Nå er det en leilighet som vil ha litt oppmerksomhet. Jeg er i alle fall back in biss, som jeg liker å si. Ønsker alle en fin uke 39!

Den store verpesyken

Nå har jeg vært på babyvisitt. Kusinen min fikk tvillinger for tre uker siden, og idag inviterte jeg og søsteren oss selv på besøk. Nå hadde vi ventet lenge nok. Dette er den typen temaer der ett bilde sier mer enn tusen ord, jeg velger derfor å legge ut litt bilder. Jeg kan jo fortelle at de begge var mindre da de ble født enn det Isabel og jeg var på den tiden. Jeg kan også fortelle at de er omtrent like søte som vi helt sikkert var, og at de nå er langt søtere enn det vi er.

Meg med Andrine. Hun er den yngste, det er jeg også. Forskjellen mellom oss er først og fremst at jeg faktisk har rundet 3000 gram... Kanskje...

Andrine er morsom. Det bor en liten Jim Carrey i henne. Hun har et gummiansikt uten like, og er veldig artig å titte på. Hun snorker også mer enn søsteren noterte jeg meg. Hun er dessuten mindre enn søsteren, og liker seg best i søvne foreløpig. Men hun og jeg vant faktisk mat- konkurransen mot Isabel og Aurora, vi spiste mest!

Tvillinger med tvillinger. Isabel til venstre med Aurora, meg med Andrine.

Aurora går også under navnet Sjefen. Hun er størst, eldst og bråker mest. Minner meg mye om min egen storesøster.

Så kan man selvfølgelig spørre seg; hva gjør slike besøk med min egen trang til å få en liten en å leke med? Ganske mye for å være helt ærlig. Men heldigvis så fortalte Jeanette litt om fødselen, og da innser jeg at det kan faktisk vente bitte litt til... Det blir bra når det kommer!:)